Korn var helt avgjørende råvare til mat og drikke fram til 1800-tallet. Det var et permanent kornunderskudd i Telemark, noe som gjorde uår ekstra tøffe. Dyrking av korn var bestemmende for antall og plassering av gårdsbruk. Og det ble brukt som «valuta» når futen lagde skattetakster for de fleste gårdsbruk i midtre Telemark.
Mat og drikke
Grøt, varm eller kald, og flatbrød var hverdagskost. Det var rug, bygg eller hvete som ble brukt. Hvete ble i hovedsak importert og ansett som luksus. Brød, eller «kaku», slik vi i dag kjenner det ble først et by fenomen senere på 1800-tallet. Begrepet «hvetebrødsdager» kommer av den matluksus man kunne unne seg i tiden etter bryllupet. Når den lovpålagte ølbryggingen skulle gjøres var også kornet sentralt. (1)
Skatt og jordleie
Når futen bestemte skattetakstene og skatteklassene for gårdsbrukene i senmiddelalderen, ble det trolig tatt utgangspunkt i antall tønner korn som kunne dyrkes på gården. Skattetaksten ble trolig satt til 1/6 av årsproduksjonen. (2) Disse skattetakstene ble sjelden oppdatert, så realitet og skattegrunnlag kom i utakt.
En gård som dyrket 24 tønner (tn) korn fikk skattetakst (også kalt landskyld) 4 tønner og havnet gjerne i skatteklasse «helgård». I tillegg til korn kunne (okse-/ku-) huder og smør brukes som grunnlag for landskylda.
På 16- og 1700 tallet ble denne skattetaksten også brukt som utgangspunkt for verdisetting av gårdsbrukene. Og det var ofte disse verdiene som ble brukt ved arveskifter. Når en gård hadde landskyld på 4 tønner korn skulle leilendingen betale dette i årlig jordleie til jordeieren.
Ofte var det flere eiere av et gårdsbruk. Eierne hadde ideelle andeler av gården. Hver eier hadde rett på årlig andel av kornproduksjonen. Det var størrelsen på landskylda som bestemte hvor mye som var til fordeling mellom eierne. Det var gjerne i arveskifter at delt eierskap oppsto. Odelsgutten hadde sjelden midler til å løse ut sine søsken. Han måtte derfor dele eierskapet med søsken, og fikk dermed en årlig forpliktelse til å betale disse med andeler av kornproduksjonen. På 1600-tallet og tidligere er derfor analyser av eierskap i gårder et viktig hjelpemiddel i slektsforskning.
Kornunderskudd
Bratsberg len/Telemark hadde selv i gode år kornunderskudd. Det var bare de aller største brukene som var selvforsynte med korn. I 1735 innførte Kongen importmonopol på korn for Østlandet. (3)
Dvs korn kunne bare kjøpes fra Danmark. I vanskelige år forsterket dette matmangelen i Norge, som i 1788, og misnøyen mot København økte. Engelskmennene utnyttet denne avhengigheten i Napoleonskrigen (1807 – 1814). Da ble mye av kornimporten blokkert i Nordsjøen.
For en leilending (en bonde som leide jorda av jordeieren) kunne korn-regnskapet for et «normal-år» omkring år 1665 se slik ut:
Gjennomsnittsgården hadde ei landskyld på ca 4 tønner korn. Dersom opprinnelig skattetakst på 1/6 brukes så skulle normalproduksjonen bli 24 tn korn. Normalt utbytte (folltall) var ca 4. Dvs bonden måtte så 6 tn korn for å kunne høste 24 tn. Tallene for utbytte og produksjon/landskyld er usikre. Kanskje var produksjon/landskyld noe høyere? (4)
En leilending ville derfor sitte igjen med ca 14 tønner (tn) korn etter at jordeier(ne) hadde fått sitt og etter å ha satt til side såkorn til neste vår.
Men hvor mange personer kunne dette gi mat til? I følge Wille i 1787 var minimumsforbruket for 1 person 3 tønner pr år. I tillegg kom korn til husdyra. (5) Det betyr at en gjennomsnittsgård kunne brødfø ca 4 personer, med smått og stort.
I 1665 var det ca 877 personer i Saude og Nesherad på 96 hovedbruk. (6) Det var ca 9 personer pr bruk. For et gjennomsnittsbruk var det et kornunderskudd på ca 13 tønner i et normal år. For hele sognet nesten 1 300 tønner korn for lite. (7) Det var bare halvparten av kornbehovet som ble dekket av produksjon i sognet.
Landskyld 1665
Landskylda for alle bruk i Saude og Nesherad i 1665 var ca 400 tønner korn. Med 96 hovedbruk blir gjennomsnittet 4,2 tn. 36 av bruka hadde landskyld større enn gjennomsnittet. Det var Leikvang som hadde størst landskyld i 1665, deretter kom Lindheim nordre og Bergan. I andre enden av skalaen var blant andre Årås, Hofsrud og Bolager.
Det var for eksempel ca 12 personer på Leikvang og ca 6 på Bolager i prestens manntall dette året. (8) Folka på Årås var åpenbart avhengig av tilleggsinntekter, de hadde like mange munner å mette som Leikvang, men bare 1/10 av kornproduksjonen.
Tilleggsinntekter
For å kunne overleve måtte de fleste bønder og alle husmenn ha tilleggsinntekter. De største gårdsbrukene med skog hadde naturlig tilgang til ekstra inntekter ved å selge tømmer. Dette kunne gi eventyrlige inntekter, spesielt før 1630. For andre var det ekstra arbeid å få som tømmerhuggere, sagbruksarbeidere og fløtere. Når jernverkene på Hørte og Ulefoss kom i drift var det i tillegg ekstra arbeid å få ved salg av trekull, transport av trekull og transport av jern mellom Hørte og Ulefoss. Husmenn kombinerte gjerne med håndverk som smiing og snekkerarbeid.
| Fotnoter: |
| (1) Norgeshistorie, https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1324-det-daglige-brod.html |
| (2) Norsk Historisk Leksikon, 1995, Fladby, Imsen og Winge, side 192 |
| (3) Norgeshistorie, https://www.norgeshistorie.no/kilder/enevelde/K1212-kornmonopolet.html |
| (4) Bø-soga I, Kultursoga, Gunnar Lunde, 1972, side 94 |
| (5) Beskrivelse over Sillejords Præstegield, Hans Jacob Wille, 1786, Ny utgave 1989, side 94 https://www.nb.no/items/98d5e63435664dae553b0936b9577c43?page=109 |
| (6) Slekt i midtre Telemark, Inn- og utflytting i Sauherad https://www.simt.no/historier/inn-og-utflytting-sauherad/ |
| (7) Dersom alle jordeiere bodde i sognet ville kornunderskuddet ha blitt redusert med 384 tønner korn (96 * 4 tn), dvs underskudded ville blitt ca 900 tønner netto. |
| (8) I Manntallet var det navngitt 4 personer på Leikvang, 1 oppsitter, 2 sønner og 1 husmann. På Bolager var det 2 personer, 1 oppsitter og hans sønn. Manntallet inneholdt bare navn på menn 12 år eller eldre. Antallet personer totalt er her beregnet ved å legge til antall kvinner samt barn under 12 år. |