Om vannkraft, industrihistorie og pengemaskiner
Vannkraft gjorde det mulig å fløte tømmer fra indre strøk i Telemark til oppkjøpere ved kysten, allerede i middelalderen. Flomsagene utnyttet tidlig på 1500-tallet den samme kraften. Bønder med skog, fossefall og forretningssans kunne å bli ekstremt rike før konge og borgere tok seg til rette. De nye pengemaskiner skulle gjøre Skien til en av Norges største eksporthavner og finansiere et priviligert borgerskap.
Flomsaga
Flomsaga, eller oppgangssaga/vannsaga, var den første tiden en relativt enkel konstruksjon. Men det krevde mye kraft for å drive saga. Når konstruksjonen med bevegelige deler av tre og jern ble utsatt for disse kreftene ble det ofte stopp i produksjonen og behov reparasjoner.
Vann ble ledet ned på et vannhjul, som drev en hjulaksel rundt. På krumtappen i enden av akselen var det festet en bjelke med en sagramme øverst som ble skjøvet opp og ned i takt med omdreiningene på vannhjulet. En omdreining av vannhjulet ga 1 opp/ned bevegelse (slag) på sagramme/sagblad. Sagene hadde en takt på 50 – 70 slag i minuttet. Høyere hastighet tålte ikke konstruksjonen.
Sagtennene var 1,5 cm lange, pekte nedover og hadde vigging (bøying vekselvis til hver side) på ca 0,5 cm. Inntil 25% av stokken ble til sagflis.Tømmerstokken ble skjøvet mot sagbladet, som skar stokken på vei ned.
Når flomsaga var i bruk, var det nok ambisjonen å ha døgndrift 7 dager i uka. Hver sag hadde en bemanning på 2-3 personer. Sagmesteren la på plass nye stokker, fulgte med på sageprosessen, filing av sagbladet og drev kontinuerlig vedlikehold. En sagdreng gjorde klar nye stokker og stablet ferdige sagbord, Drengen kunne også kjøre saga når mesteren trengte søvn. Tilgang til en god smed og en tømrer for å kunne reparere raskt var også viktig.
I 1545 innførte kongen sagskatt; hvert tiende sagbord som ble skåret skulle leveres/betales til fogden. Det betyr at produksjon og eksport av sagbord fra Norge allerede må ha hatt et betydelig omfang. I 1560 ble skatten skjerpet; hver sag skulle i tillegg betale 2 riksdaler (Fosse-skatt) uavhengig av hvor mye som ble produsert. Antall sager må ha økt betydelig når dette får en egen skatt.
Hvor mange sager som ble etablert i Telemark før 1545 og de nærmeste årene etter sier ikke kildene noe om direkte. Men eksporten var stor, så det har trolig vært et betydelig antall, kanskje 200 sager i Skiensvassdraget med smått og stort. Detaljer om eksporten og antall sager kommenteres senere.
Vassdrag
Skiensvassdraget som ligger i den østre delen har 3 hovedgreiner.
Den vestre delen starter i Vinje og renner via Kviteseid, Flåbygd, Lunde og ut i Norsjø ved Ulefoss.
Det midtre løpet starter i Tinn og renner via Notodden og ut i Norsjøs nordøstre del. I tillegg kommer en grein fra Seljord via Bø til Norsjøs nord-vestre del. Norsjø renner ut ved Skotfoss og ender i Hjellevannet ved Skien.
Det østre løpet starter på fjellet i grensetraktene mellom Sauherad, Gjerpen og Buskerud og renner via Luksefjell og Gjerpen ut i Hjellevannet ved Skien.
Kragerøvassdraget fanger opp vann fra skogbygda Drangedal og renner ut ved Kragerø.
Arendalsvassdraget starter på høyfjellet i Vest-Telemark og renner via Fyresdal/Nissedal og ut i Arendal.
Det fokuseres her på Skiensvassdraget.
Kongens sager 1585
Den katolske kirke hadde i middelalderen samlet store landeiendommer, inkludert området på og omkring Klosterøya i Skien. Etter reformasjonen overtok Kongen disse eiendommene i 1540.
Forretningsmann og bergingeniør Jørgen (von) Ansbach fikk 1559 retten til å drive en sag «udi Klosterfossen paa Klosterlandet». Han var initiativtaker til å sprenge de 6 første rennene i fjellet på Eidet mellom Hjellevannet og Bryggevannet 4-5 høydemeter nedenfor. I rennene ble det etter hvert drevet mange sager.
I alt hadde kongen 24 sager på sin grunn i 1585. 6 sager som Lensherren brukte for kongens regning, hvorav 5 ved Skien og 1 ved Herre.
De 6 sagene finnes det detaljert informasjon om i Lensherre Brockenhuus’ regnskap for 1585 og 1586. De 5 sagene ved Skien er omtalt som 2 Damsager, 2 Langsager og 1 Kvernsag.
Når og hvor mye ble sagene brukt?
Ole Sagmester startet søndag 7. mars 1585 produksjon av sagbord på den nye konge saga på Herre i Bamble sogn. Den første uka ble det skåret «iiij Thylltter Tember» til «xxiiij Thyllter [dellir]». Dvs 3,5 tylft tømmerstokker ble til 23,5 tylft sagbord, eller 42 stokker til 282 sagbord. 4 stokker var råtne og ble vraket. Det ble skåret sagbord alle 7 dagene.
Siste produksjonsdag på denne saga dette året var 19. september. I de 28 ukene var det produksjon i 19.
Et eksempel avbrudd i produksjonen (over) er hentet fra Herre-saga i uka 2. – 9. mai 1585. 2 tylfter tømmerstokker ble skåret til 15 tylfter sagbord. Saga sto 1,5 dag fordi krumtappen var ødelagt. Den etterfølgende uke sto saga helt pga «Bageflod for stærkt overflødigt Vannd nedenn till».
I gjennomsnitt 1585 og 1586 var det 111 produksjonsdager for en sag. I produksjonsuker var det produksjon i 93% av dagene.
Det kan se ut som 1585/86 var 2 svært gode år for sagene ved Hjellevannet. Senere produksjonslogger viser at sagene kun hadde produksjon i forbindelse med vårflommen.
Hvor mye ble produsert på sagene?
På Herre ble det i 1585 skåret 346 tylfter sagbord, dvs 4 152 sagbord. For alle 6 sagene 1 854 tylfter eller 22 245 sagbord.
Det ble i gjennomsnitt for de 6 sagene skåret 312 tylfter sagbord pr år (3 747 sagbord). Pr dag var produksjonen ca 34 sagbord.
Ukene med høyest produksjon (Maks) gir en indikasjon på teoretisk kapasitet over en kort periode. Kanskje ga perioder med maks produksjon etterfølgende skader, reparasjoner og stopp i produksjonen.
Hvor mange timer pr døgn sagene gikk sier ikke disse kildene noe om. Lang omstillingstid ville gå ut over produksjonskapasiteten. Dvs tiden det tok å stille inn saga for hver ny stokk som skulle festes på plass og tiden det tok å dra stokken tilbake for et nytt skjær.
Nye oppgangssager omkring år 1700 med 1 sagblad hadde en takt på 50 – 70 slag pr minutt. Høyere takt ville ødelegge deler og konstruksjon. Kapasiteten er antatt å være 3-4 sagbord i timen omkring år 1700. Kanskje var kapasiteten på de første sagene under 2 sagbord i timen.
Lønnsomhet
Lensregnskapet for 1585 og 1586 gir mange detaljer som gjør det mulig å sette opp et tradisjonelt regnskap for en (gjennomsnitts) sag i Skien/på Herre i denne perioden.
En sag (A) som produserte 312 tylfter sagbord hadde en inntekt på 258 riksdaler. De direkte kostnadene var 161 og overskuddet var omkring 96 riksdaler. Dette var et betydelig beløp, men lønnsomheten for bønder med store skogareal var vesentlig høyere, dersom de hadde en sag som kunne brukes hele sesongen.
Produksjonsverdi
Sagbord ble i hovedsak eksportert til Nederland, Tyskland og England. Skippere derfra seilte i perioder helt opp til Skien og forhandlet med sageierne/mellommenn. Prisen sageierne fikk for sagbord var i 1586 omkring 8 riksdaler 1 ort for 10 tylfter sagbord (1 storhundre sagbord). Dvs 8,25 riksdaler for 120 sagbord. Med en gjennomsnittlig produksjon på 312 tylfter bord, blir produksjonsverdien omkring 258 riksdaler pr sag pr år.
Produksjonskostnader
De årlige kostnadene sagbrukerne hadde var i hovedsak kjøp av tømmerstokker, godtgjørelse for arbeid og reparasjoner. I tillegg kom «engangskostnaden» ved å bygge saga. Men den var trolig relativt lav og delvis avhengig av om sageier selv eide tømmeret til saghus, vannrenne, vannhjul etc. For byborgere og bønder som drev sager ble det også betalt skatt. For bønder som solgte via mellommenn, ble også noe av marginen borte.
Tømmer
De 6 konge-sagene betalte omkring 2 riksdaler for 1 tylft tømmerstokker. I gjennomsnitt ble det skåret 6,9 sagbord pr stokk.
Leveransene av tømmerstokker kom fra sogn ved Heddal-Norsjø-vassdraget samt Eidanger og Bamble. I alt ble det levert 592 tylfter tømmerstokker til de 6 sagene i 1585 og 1586. Det er 29 tylfter mer enn forbruket i produksjonen av sagbord. Lageret av stokker økte mao med 29 tylfter stokker i disse 2 årene.
34% av leveransene kom fra Sauherad, og den største leverandøren til alle disse sagene var lensmann Anund Lindheim. Hans sønn Peder Anundsen hadde også kommet i gang med leveranser, i alt 9 tylfter tømmer.
Lensmann Anund Lindheim fikk 40 riksdaler for 20 tylfter tømmer, dvs 2 riksdaler pr tylft levert ved lensene ved Faret. Dette inkluderte alle fløtings-kostnadene for framføring av tømmer. Den samme prisen fikk stort sett alle som leverte til disse sagene.
Lønn og mat
Det var i 1585 4 sagmestere på disse 6 sagene. Ole på Herre, Didrik og Glør på Langsagene og Damsagene og Mads på Kvernsaga. Sagmesterne fikk betalt for antall tylfter sagbord de skar. I alt fikk de utbetalt litt over 95 riksdaler i 1585, dvs i underkant av 5 skilling pr tylft sagbord.
For en sag som skar 312 tylfter sagbord ble lønnskostnaden for en sagmester omkring 16 riksdaler og 1 ort. Lønn til sagdreng er ikke nevnt i regnskapene direkte. Trolig fikk drengen an andel av sagmesteren samt mat/kost.
Til mat fikk de brød, øl, rødt kjøtt, smør, sild og bygg-gryn. Total kostnad for alle 6 sagene i 1585 og 1586 var verdsatt til 404 riksdaler, eller 34 riksdaler pr sag pr år.
Reparasjoner
Utgifter til nye sagblad, sagfiler og sagtrosser var i 1585 og 1586 48 riksdaler. Dvs omkring 5 riksdaler pr år pr sag. Det ble byttet sagblad på hver sag 1 gang i året. Det ble brukt 2 sagfiler pr sag pr år. Sagtrosser (tykt tau) ble også sett på som forbruksmateriell.
Øvrige reparasjoner kostet 235 riksdaler (arbeid og deler). Av dette var betaling til Engel Jensen for blant annet 15 ukers arbeid i 1585 og turer til København. Dette vurderes som smøring av nøkkelperson og påvirkning av myndighetene i København, og tas ikke med her.
7 riksdaler til Hans Bøddel i Oslo for 2 kvinners misgjerning tas heller ikke med.
Bondesager
Lønnsomheten til en tilsvarende sag i for eksempel Bø (Oterholt), Heddal (Tinne), Sauherad (Hjukse og Klevar) var trolig sammenlignbar på noen punkter, men hadde også betydelige forskjeller.
Sag A Kongesag Skien/Herre
Sag B Bondesag på egen grunn med egen skog
Sag C Bondesag vårflom i 8 uker
Bønder med egen sag og eget tømmer (Sag B) slipper å betale for tømmeret. De må betale for hugging og framføring til egen sag. Dette er estimert til å være 20% av tømmerprisen levert i Skien. Med både vår og høstflom er det et beregnet overskudd på over 114 riksdaler i året, før betaling til oppkjøper i Skien. Dersom det kun var en vårflom i 8 uker (51 dager) ville det være mulig å produsere ca 1 700 sagbord. Han trengte ca 250 tømmerstokker (20 tylfter). Dette ville trolig gi et overskudd på hele 51 riksdaler. (Sag C). Her er det antatt at det er 50 km fløting over Norsjø til Skien.
Kampen mellom borgere, kongemakt og skogeiere
Tidlig i middelalderen var skogen kun brukt lokalt til husbygging, dyrefor og brenneved. Skien fikk bystatus allerede i 1346. Når etterspørselen eksploderte og flomsagene gjorde leveranser mulig tidlig på 1500-tallet, var Skien godt plasser med stort tømmeroppland og gode fløtemuligheter. Direktehandel med utenlandske skippere ble etter hvert begrenset til områder langs kysten utenfor Skien.
I 1585 viser tollregnskap at borgerne allerede hadde en dominerende rolle i sisteleddet for eksport. Kongen forsøkte flere ganger før dette å begrense Hollendernes direkte involvering i trelasteksporten. Borgerne var tidvis på kongens side i dette, siden Hollenderne unngikk borgerne når de kunne. Men når kongen la begrensninger i borgernes rett til å handle med bøndene, fikk kongen reell motstand.
Herredagssaken i 1585 er et eksempel på dette. Kongen hevdet forkjøpsrett på kjøp av tømmer til sine sager. Bønder og borgere hadde gjensidig nytte av å unngå dette.
I 1616 ble i praksis bondesager ovenfor Skotfoss forbudt. Antall sager ble tydelig redusert, i alle fall på papiret. Og vi ser at sager stengt med kongelig beslutning starter opp igjen et par år senere, med borgere som drivere.
Kongen solgte sine sager og rettigheter i 1662, og etter dette var det 3 store sagsentre i Skiensvassdraget; Ulefoss, Skien og Herre.
Fløting
Transport av tømmer fra stubben i skogen til saga eller ripa på seilskipet var dels lang, risikabel og kostbar. Når prisen på tømmer levert ved Skien var gitt, så var det framføring-/fløtingskostnadene som avgjorde hvilke vassdrag og hvor langt inn i vassdraget det var lønnsomt å hente ut tømmer.
Etter hugging/saging og barking av treet ble det kjørt med hest om vinteren til nærmeste samleplass ved en bekk eller elv. Om våren ble tømmerlunnene sluppet ut i flommen. Ofte hjulpet av lokale demninger som forsterket/forlenget flommen. Arbeidet med å føre tømmeret fram, løse tømmervaser og unngå svinn var avgjørende.
Ved større vassdrag ble tømmeret samlet i tekster. Oppkjøpere fra Holland dro tidlig på 1500-tallet langt opp i vassdragene for å kjøpe tømmer, før det kom til borgerne i Skien. Kjøperen målte og merket stokkene med sitt merke før fløting. Risikoen for svinn under veis ble vanligvis med dette overført til kjøperen.
Her benyttes en grov tilnærming til en skogeiers selvkost fram til egen sag eller hovedelv/tekst. Det antas at disse kostnadene utgjør 20% av salgsverdien til tømmer, 2 riksdaler pr tylft tømmer.
Kostnadene med framføring til Skien varierte mellom de 3 ulike delene av Skiensvassdraget. Avstand og naturlige hindringer var avgjørende.
Fløting fra Heddal til Skien
En bondesag i Bø, Heddal eller Sauherad vil få fløtingskostnader over Norsjø, gjennom Skotfossen og ned i Hjellevannet/Faret. Fløting over Norsjø kan ha skjedd ved at mindre tekster ble rodd/tauet, påmontert seil eller dregget.
I 1707 ble det betalt 16 skilling for fløting av 1 tylft tømmerstokker fra Kviteseid til Nes sag i Ytre Flåbygd. En avstand på ca 30 km uten vesentlige hindringer. Dvs ca 0,5 skilling pr tylft tømmer pr km.
På strekninger uten vesentlige hindringer benyttes i dette notatet 1 skilling pr tylft pr km for fløting av tømmer. Det tar høyde for ekstra kostnader ved passering av fossene ned til Hjellevannet. Videre antas at det brukes 20% mer tid på fløting av samme volum sagbord. 1 tylft stokker = 7 tylfter sagbord. Fløting av sagbord antas derfor å koste 1,2 skilling pr km for 7 tylfter sagbord, dvs ca 0,2 skilling pr tylft sagbord.
Vrangfoss
Det tømmeret som kom fra den vestre delen av Skiensvassdraget via Ulefoss, måtte passere Vrangfoss. Vrangfoss ligger 5 km fra utløpet av Eidselva ut i Norsjø ved Ulefoss. På grensa mellom Holla og Lunde.
Fossen hadde et fall på ca 25 m gjennom et trangt fjellskar med høye overhengende sider. Det var et loddrett stup, ned i et krater under vann så det oppstår en slags vertikal evje.
Stokkene ble trukket ned i denne malstrømmen, for så å bli slengt tilbake med den ene enden mot fossen. Her ble de vippet rundt med stor voldsomhet og kastet mot fjellveggenene, som splintret eller knekket den del av dem. Deretter kom tømmeret til «Trangen». Her gikk elva gul mellom høye fjellvegger. Stokkene ble fanget opp av en del framstikkende bergnabber og bundet sammen i store vaser. En del ble også liggende i en bakevje kalt «Bakerovnen».
I 1818 ble det rapportert til amtmannen i Bratsberg amt at «Trangen» var helt tilstoppet av omkring 20 000 tylfter tømmer. Tømmervasen strakte seg et par kilometer nedover. Det har blitt hevdet at så mye som 1/3 av tømmeret ikke var brukbart til annet enn brenneved.
Problemene ved Vrangfoss førte også til at bøndene i Lunde (Brenne, Svenseid, Dorholt, Ugge, Eikja-bygda/Tveit/Øverlandsheia) kjørte tømmeret/sagborda sine «Bordvegen» om Borgja/Staurheim og Torstveit i Bø og til Sperrud ved Bø-elva.
Tømmer fra Kviteseid-området kunne bruke 3-4 år fra det ble hugget til det kom til sagtomta på Ulefoss.
Sammenlignet med det midtre løpet i Skiensvassdraget, fra Notodden til Skien, så framstår det vestre løpet (med Vrangfoss) som en mye mer kostbar transportåre. Selv med samme avstand til Skien.
Eksport 1585
Erik Brockenhuus lensregnskap for 1585 og 1586 inneholder odet første bevarte tollregnskapet fra Bratsberg. Her ble det notert dato for skipsanløp og avgang, skipstype, drektighet, eksporterte varetyper og antall, samt hvem disse varetypene ble kjøp av. Videre oppgis hvor skipperen kommer fra og toll som skipperne måtte betale.
Tolloppkrever noterte det skipperen valgte å oppgi, både når det gjelder drektighet (lester) og hva/hvor mye som ble eksportert. [1]
En Kreiert på 12 lester
7. juni 1585 ankom Fredrik Jansen fra Husum i Tyskland med en Kreiert som han oppga til 12 lester. I rorstoll betalte han 1/2 riksdaler 4 skilling samt 3 ort for sko og lerret.
Han kjøpte 25 tylfter deler (sagbord) av Arnulf Eik, 5 tylfter av Marine Skomakers og 10 tylfter av Jørgen Smed, i alt 40 tylfter deler. Arnulf var nok fra Eik i Bamble og de 2 andre var borgere i Skien. For dette betalte skipperen 1 riksdaler 8 skilling i vare-toll.
Denne Kreiert’en hadde en oppgitt lastekapasitet (drektighet) på 12 lester. Skipperen «slapp unna» med en oppgitt last på kun 40 tylfter deler eller sagbord. 40 tylfter = 480 sagbord. Beregnet volum på 480 sagbord er 4,8 lester. Med andre ord skal han ha hatt 7,2 lester (60%) ledig kapasitet når han seilte. Det er lite trolig at skipperen dro fra Norge uten å fylle båten.
Hva og hvor mye ble oppgitt som eksport?
I 1585/86 ble det eksportert 16 ulike varetyper, ifølge tollregnskapet. Som rundtømmer (ikke tilhugget/saget) master, spirer og eiker. Spirer er mindre stokker, gjerne unge trær eller topper av master og sagstokker. Master og spirer ble målt i antall palmer (dvs håndflater) og angir omkretsen på stokken.
Deler var sagbord, Huggenbord, bord hugget på «gamlemåten» med bile/øks. Barkuner, skipstømmer ca 7 x 15 tommer. Begerholt, emneved av lauvtrær, særlig lønn og ask, som skulle brukes til framstilling av dreide kar. Bomsperre, tilhugde bjelker til skipsbygging. Båndstaker, ungtrær som kunne kløves og brukes til å binde/holde tønnestavene sammen. Sperrer, stokker tilhugd på 4 kanter (bjelker). Stykkverd var 10 tylfter eller 120 stykk. Åretrær, unge trær som det ble laget årer av.
Volum og kapasitetsutnyttelse
I 1585 ble det registrert 196 skip med last fra Langesund tollsted.
I sum hadde disse skipene en registrert kapasitet på 6 907 lester. Varene som ble eksportert hadde et beregnet volum på 2 976 lester, noe som gir en kapasitetsutnyttelse på kun 43 %. I sum for disse 2 årene var kapasitetsutnyttelsen 40%. I tillegg var det ca 20 skipsanløp hvert år som betalte rorstoll, men som ikke er registrert med varer når de seilte.
Skipstyper
Det ble registrert 8 ulike skipstyper som anløp Skien/Langesund.
Hvem kjøpte skipperne trelast av?
Det var borgerne i Skien som i hovedsak solgte til skipperne. 60% av volumet i 1585/86 ble solgt av Skiens-borgerne. Av bøndene ovenfor Skotfoss var det kun Nils Vale i Holla som solgte i eget navn.
Tabellen viser hvor mye de 10 største selgerne eksporterte i eget navn i 1585/86. I tollregnskapet er av og til flere selgere notert sammen. Det er derfor noe dobbelt-regning for enkelte av selgerne i denne tabellen.
Jørgen Ansbach var klart den største eksportøren. Han var delaktig i et rapportert volum på 372 lester. Av dette var 283 lester deler (sagbord). De 2 364 tylfter deler (over 28 000 sagbord) hadde en salgsverdi på omkring 2 000 riksdaler. Han hadde trolig kjøpt tømmer for omkring 675 riksdaler for å produsere dette. Dyre Meen og Tor Bolvik var ikke borgere i Skien, men hadde en betydelig eksport av trelast.
De store mengdene med tømmer og sagbord som ble fløtet til og over Norsjø ble solgt via borgere i Skien som mellommenn/spekulanter.
Produksjon ved kongens sager 1585 – 1626
Regnskapene Lensherren avla til kongen årlig, mangler for fler av årene i denne perioden. I de bevarte lensregnskapene finnes detaljert «loggbok» pr uke med produksjon, som i 1585/86, med noen unntak. Svinn og antall stokker som ble brukt er ikke lenger notert. Produksjonen lar seg derfor ikke avstemme/kontrollere som i 1585/86.
1585 ser ut som et helt spesielt godt år med høstflom på alle sagene. Herre saga har flere etterfølgende år med noe høst flom. Sagene ved Skien har ikke et eneste år med høstflom etter 1586. Kanskje sagene ved Skien ikke hadde en så optimal plassering likevel. Hjellevannet hadde ikke normal vannstand høy nok til å holde produksjonen oppe etter vårflommen.
Men Skiens-sagene har kun økt effektiviteten med 35%. Herre saga har økt effektiviteten med 63%. Så i tillegg til færre produksjonsdøgn, var produksjonen ved Skien mye lavere de dagene det var produksjon. Skiens-sagene hadde tilgang til samme kunnskap/teknologi som Herre saga. Kanskje fikk sagene mindre tømmer enn andre sager, eller kanskje de oppgir for liten produksjon.
Eksport fra Skien/Langesund 1585 – 1626
Årene 1608/09 (og trolig årene fram til 1624 der det mangler tollregnskap) viser en betydelig økning i registrerte anløp og utskipet tonnasje. Trolig som følge av 30-årskrigen blir Bratsberg rammet av uår, pest og usikker etterspørsel. I 1629 kan det se ut som antall lester eksportert i sum er på nivå med antall lester registrert pr skip. Det er imidlertid store variasjoner pr skip. Noen har fortsatt lavere lesteantall enn drektighet. Men andre viser at oppgitt drektighet pr skip åpenbart er for lavt, når beregnet eksport er opp til det doble av drektigheten.
Skurd i skatteregnskapene 1603 – 1630
Det ble først innført sagskatt på skurd i 1545 og så fosseskatt (fast skatt pr sag). Alle som hadde flomsag var pliktig til å oppgi hvor mye som ble skjært av sagbord (skurd). Den eldste bevarte listen over de som er oppført som skattepliktige er fra 1603.
Den oppgitte skattbare skurden er mye mindre enn det som er registrert som eksportert over Langesund. Det mangler tollregnskap med eksport for deler av perioden. Eksporten er lagt inn i grafen under for de år det er mulig å finne/estimere antall eksporterte sagbord/deler.
For årene 1611, 1626 og 1627 er eksporten dobbelt så stor som skurden. For årene 1628, 1629 og 1630 er eksporten 5,5 ganger skurden.
Skurden i skattelistene var trolig omkring 50 % av registrert eksport, kanskje enda lavere. Noe av dette skyldes de privilegertes sager som var skattefrie.
Sagbrukskommisjonen 1651
Stattholder Hannibal Sehested fikk i 1651 taksert alle sager i Bratsberg. I hvert tinglag ble lagrettemenn (bønder og borgere) og lensmann bedt om å beskrive hvor stor skurd sagene hadde. I tillegg ble tømmeropplandet beskrevet.
For hele Bratsberg var årlig kapasitet taksert til 815 000 sagbord. Alle de takserte sagene tok forbehold om tilgang på nok tømmer og de fleste forutsatte minimum en lang vårflom. Dette er uansett svært høye skurd-tall sammenlignet med det som ble oppgitt i skattelistene 25 år tidligere. Og 2-3 ganger så høyt som registrert eksportvolum i tollregnskapene. Antall sager er omtrent halvert. Hvordan er henger dette sammen?
Hvor mye ble egentlig eksportert?
Hva som virkelig ble eksportert av trelast i denne perioden var det ingen som den gang hadde full oversikt over. Og det er i dag ingen kilder som gir et sikkert svar.
Men at det ble eksportert mer, mye mer, enn det som er ført opp i tollregnskapet er det liten tvil om.
Vi vet at det gikk ut en del skip som ble notert i tollregnskapet uten last. Og det gikk ut en del skip med last som aldri ble notert. Den oppgitte lasten tolleren noterte var også vesentlig lavere enn det som reelt var om bord i skipet. Videre er det kjent at nederlenderne oppga mye lavere lestetall for sine skip enn det som var reell lastekapasitet.
I 1632 kom en tollreform som skulle rette opp en del av underrapporteringen og skaffe kongen større inntekter. Heretter skulle tollerne selv inspisere og måle skipene. Til nå hadde de kun notert det skipperne oppga av lestetall og last. Dansk-/norske myndigheter kom med dette i konflikt med verdens største sjøfarts-nasjon, nederlenderne. En konflikt som skulle vare i ca 30 år.
Nederlenderne innrømmet også at de benyttet alle midler for å registrere så lavt lestetall og last som mulig. Sammenligning av oppgitt lestetall på samme skip/skipper før og etter reformen gå et relativt entydig svar. Den nederlandske gesandt Cracouw skrev hjem til Holland i 1640, «Skipperne er selv skyld i disse ubehageligheter. De har snytt så meget at jeg skammer meg, noen halvdelen, andre ¾ av ladningen».
Tollreformen førte til at drektigheten/lestetallet for mindre skip kunne øke med 2-3 ganger. Øystein Rian anslår at trelasteksporten før 1632 er underrapportert med ca 50%, spesielt for de mindre skipene. Dette resulterte i kraftig økning av rorstoll. I tillegg økte satsene for varetoll og flere varer ble tollbelagt.
Tønnesen (Porsgrunns historie) kaller underregistreringen «svindel», både når det gjelder sagbrukerne i skatteregnskapet og skipperne/tollerne i tollregnskapet (lest og last). Øystein Rian (Bratsberg på 1600-tallet) kaller praksisen bedragersk og særlig upålitelig før 1632. Han beskriver den registrerte bordeksporten før 1632 som «vilt underdrevet».
Konsekvenser av tollreformen 1632
Det er sannsynliggjort at den reelle drektighet på trelastskip omkring 1630 var minst dobbelt så stor som oppgitt av skipperne og notert i tollregnskapet. Videre er det i dette notatet sannsynliggjort at oppgitt last var under 50% av det registrerte lestetall på 1500-tallet. Dette betyr i sum at eksportert last før 1630 var vesentlig høyere enn det som ble registrert.
Tabellen under er et forsøk på å justere den registrerte eksporten med basis i beregnet underrapportering.
Det tas utgangspunkt i antall skip som ble registrert med trelast i tollregnskapet. Det sees mao bort fra antall skip som forlot Langesund med uregistrert last.
I tabellen under er den relative varemix’en først regnet om til antall eksporterte lester. Og deretter, i tabellen nederst, er lestetallene omregnet
På siste linje vises antall deler (sagbord) eksportert basert på justerte totale lestetall. I 1585/86 var eksporten etter dette over 400 000 sagbord og over 300 000 1599-1608. Disse eksportvolumene måtte nødvendigvis produseres på flomsagene. Var det kapasitet til så høy produksjon?
Utviklingen i kapasitet pr døgn var trolig drevet av redusert omstillingstid pr stokk, redusert vedlikeholds tid pr døgn og antall millimeter skjær pr slag. Dette siste var trolig drevet av størrelsen på vannhjulet (mer energi) og redusert tykkelse/kvalitet på sagbladet (flere millimeter pr slag).
De tidligste sagene hadde nok mye nedetid pga vedlikehold og trolig ble rutiner/mekanikk ved innlegging av ny stokk forbedret. Tiltak på disse områdene kunne gi en 3-dobling av produksjonen pr døgn.
I tabell «1585» under vises en estimert sammensetning av antall sager og antall produksjonsdøgn. Det antas å være 5 sager som har god både vår og høst-flom (175 dager med produksjon). Disse sagene ville ha produsert ca 28 000 bord. Det antas at hovedtyngden av sagene ligger omkring 50 dagers produksjon (kun vårflom). I sum gir dette over 400 000 sagbord.
Ingen av kongesagene i Skien hadde produksjon etter sommeren etter 1586, i de produksjonsregnskap som er bevart. Kanskje var 1585/86 unntaksår med god flom også om høsten? Kanskje var «normal» årlig produksjon omkring 300 000 sagbord? Det var i så fall behov for ca 170 sager, med smått og stort, for å produsere dette.
I 1610 var det registrert 130-140 sager (med kongesager og adelssager) som hadde Skien/Langesund som utskipningshavn. Det kan ha vært 30-40 små bondesager i tillegg, 30-50 år tidligere.
1651-tabellen viser hvor antall sager i 1651-rapporten, fordelt på produksjonsdøgn pr sag.
Fordeling av verdier
Hvem fikk verdiene som ble skapt? Et forsøk på å beregne dette er basert på ev grov forenkling. Det antas at det kun selges 2 produkter – sagbord og tømmer. Videre tas det utgangspunkt i et hypotetisk normal-år på slutten av 1500-tallet. Det eksporteres 300 000 (25 000 tylfter) sagbord og 10 000 tylfter tømmerstokker.
25 000 tylfter sagbord lages av 3 623 tømmerstokker. I sum 13 623 stokker ble brukt.
Eksportverdien av sagbord og tømmerstokker var 40 625 rdr. Kalkyle-elementene fra andre analyser er her brukt på «makro-nivå» for alt som eksporteres fra Langesund tollsted.
Fløting 2; gjennomsnittlig avstand fra sag til skip i 1611 var 12 km. 55% av volumet (Skien og Bamble) hentes av skip ved sagene. For tømmer gjelder denne posten fløting fra skog til skip. Det antas at 10% av tømmer-volumet får en omvei over land pga «Vrangfoss-proppen».
Hva som er den reelle marginen til mellommann i Skien får vi ikke noe informasjon om i kildene. Det er her antatt at 30% av kalkulert brutto-margin havner hos spekulant/borger i Skien. Resten av marginen (70%) havner hos sageier eller skogeier.
På lensmannsgården Haugland var det alminnelig vårting 10. februar 1728. På amtmann Bergs spørsmål svarte ting-allmuen at årslønnen for en tjenestedreng var 6 a 8 riksdaler og for en tjenestejente 4 a 5, i tillegg til kost og losji.
Totalt gir en grov vurdering, og eliminering av dobbeltroller, omkring 1 900 årsverk involvert i trelastvirksomhet langs Skiensvassdraget før år 1600.
Det var omkring 4 200 menn > 12 år langs Skiensvassdraget omkring år 1600. Dette indikerer at 45 % (1 900/ 4 200) av befolkningen langs Skiensvassdraget direkte eller indirekte var avhengige av trelast-eventyret på 1500-tallet.
Mange fikk mat til familiene sine, men noen få stakk av med ekstreme verdier i dette «tømmer-klondyke» som traff Telemark/Bratsberg.
Tømmerbaroner
Flomsagene gjorde i siste halvdel av 1500-tallet mange borgere i Skien svært rike. Byen Skien vokste fort. Bøndene i distriktene kjøpte livsnødvendig korn og salt og andre «byvarer» av borgerne, som ble betalt med tømmerleveranser. Borgerne hadde gjerne sikret sine fordringer i gården til bonden. I vanskelige tider kom enkelte bønder i stor gjeld til borgerne. Ut over på 1600-tallet endte en del borgere opp med mye jordegods, både som panthaver og etter å ha overtatt eiendomsretten til gårder der bonden ikke kunne betjene gjelda si.
Fra 1624 finnes en oversikt over det jordegods bønder og borgere i Bratsberg hadde. Jordeboka viser ikke hvor stor rikdom hver enkelt bonde eller borger hadde, kun skatteverdien av gårdsbrukene i Bratsberg/Telemark. I tillegg kom selvsagt gull, sølv, innbo, husdyr og ikke minst sagbruksrettigheter som hver enkelt hadde. Hvor mye gjeld hver enkelt bonde eller borger hadde står det heller ikke noe om i jordebøkene. Slik informasjon om brutto/netto verdi en person disponerte kommer gjerne fram i arveskifter.
Tidlig på 1500-tallet møtte Hollendere bøndene tidvis langt opp i vannveiene i Telemark for å kjøpe tømmer. Bønder med teft og skog kunne bygge seg opp store verdier basert på salg av tømmer. Dette ble brukt til investering/overtakelse i jordegods, på samme måte som borgerne i Skien gjorde etter senere det hundreåret.
Bøndene var også tidlig ute med å bygge flomsager i stort antall, for å kunne selge sagbord, istedenfor tømmer, fra egen skog. Noe som ga stor verdiøkning pr stokk. I 1624 finner vi i alle fall 4 bønder som hadde drevet stort med både tømmerhandel og produksjon av sagbord på egne sager. 3 av de hadde også fedre som også var store på salg av trelast. De hadde jordegodsverdier som kunne måle seg med de rikeste borgerne. Eilev G Solberg er ikke nevnt i kildene direkte som selger av trelast. Men jeg finner det sannsynlig at mye av hans jordegods også stammer fra salg av trelast. Han er derfor tatt med her.
Anders Kristensen var tidligere borgermester i Skien. Anders hadde lånt ut mye av sin rikdom med sikkerhet i pant. Han var gift med Dorte Gjertsdtr, som var datter av tidligere rådmann i Skien Gjert Jansen og Femia Sørensdtr. Gjert var en av sin tids største trelasthandlere i Skien. Femia var datter til sagbruker Søren Nilsen og Karen Jørgensdtr von Ansbach.
Claus Clausen Niemand var gift med Sarka Gjertsdtr. Han var sønn til trelasthandler Claus Niemand/Rostocker. Sarka var søster til Femia nevnt over, og dermed også datterdatter til Jørgen von Ansbach.
Jan Corneliusen Trinepol var rådmann og en av Skiens store trelasthandlere. Han var gift med Karen Gjertsdtr i hennes 2. giftemål. De har stor etterslekt som satte sitt preg på borgerskapet i Skien de neste 100 år.
Halvor Nilsen var også en stor sagbruker og trelasthandler. Han var gift med Anne Jacobsdtr. Når han døde ca 1641 hadde han doblet jordegodset sitt til omkring 56 huder. Enka giftet seg med rådmann i Skien Ove Andersen. Halvor Nilsen og Anne Jacobsdtr hadde 5 barn som vokste opp. Alle 5 gift inn i øverste lag av borgerskapet i Skien Datteren Pernille med Skiens rikeste mann, Hans Iversen. Halvor Nilsen var trolig sønn til sagbrukseier og trelasthandler Nils Torbjørnsen på Vale i Valebø i Holla sogn. Nils hadde trolig sitt opphav utenfor Telemark, hans far kan ha vært Torbjørn Guttormsen med tilknytning til Liltvet på Hurum.
Simen Dyresen Meen var lensmann i Gjerpen, eide flere sager og solgte trelast direkte til skippere som kom til Skien/Langesund. Han var sønn til lensmann, den dominerende sagbruker og trelasthandler Dyre Meen.
Peder Anundsen Lindheim var lensmann i Sauherad, uten livsarvinger og trolig ugift. Han var sønn til lensmann, sagbruker og trelasthandler Anund Rollevsen på Lindheim. Peder var trolig 3 generasjons trelasthandler. Anund hadde et jordegods på over 100 huder/125 tønner landskyld som ble delt mellom 2 sønner og en datter. Peder Anundsens jordegods ble arvet av hans brors og søsters barn.
Rollev Anundsen Klevar var bror til Peder på Lindheim. Rollev drev også med trelasthandel. Han er i 1595 omtalt som sognepresten Hr Laurits sin svoger. Navnet på Rollevs første kone er ikke kjent. Det er tvilsomt om hun var mor til Rollevs barn, som trolig ble født i perioden 1604 – 1623. I 1645 bodde enka etter Rollev, Dorte, på Klevar. Hun var kanskje mor til (alle?) barna til Rollev. Hvor hun kom fra er ikke kjent. Det er foreløpig identifisert 8 barn etter Rollev.
Tor Asgeirsen Bolvik døde omkring 1612. Det var hans svigersønn Rolv Naidsen på Sandnes i Halse i Vest-Agder, nær utløpet av Mandalselva, som hadde dette godset i 1624. Tor på Bolvik var en betydelig produsent og eksportør av sagbord. I 1585/86 var han delaktig i eksport av sagbord for 900 riksdaler. Han hadde en søster Ingeborg Asgeirsdtr som var gift med en annen på topp 10 listen over eksportører i 1585/86; Adam Kjønn. Tors far var trolig også fra Bolvik og bror til Harald Brynildsen på Nordadal i Nesherad. Rolv Naidsen ved Mandal hadde i 1624 et jordegods på i alt 89 huder.
Eilev G Solberg var Drangedals største jordeier i 1624, men det er ingen kilder som nevner han direkte som selger av tømmer eller sagbord. I Tollregnskapet for Sannidal 1606 nevnes «bøndene» uten navn som selgere av store mengder tømmer, bjelker og sagbord. Det er åpenbart at skogene i Drangedal ble fløtet ut ved Sannidal lenge før det dukket opp sager i Drangedal. Jeg finner det sannsynlig at mye av hans jordegods også stammer fra salg av trelast. Eilevs opphav har vært debattert lenge. Et vitneutsagn fra 1703 peker mot Brødsjø i Drangedal. Hans odelsgods peker mot Sauherad. Han ser ut til å ha giftet seg til Solberg.
Felles for disse storbøndene var at de tilsynelatende skaffet seg rikdommen i løpet av en generasjon eller 2 på 1500-tallet. Og at rikdommen «forsvant» ut av ættene enda fortere i første del av 1600-tallene. I tid faller dette godt sammen med oppblomstringen av trelast-eksport tidlig på 1500-tallet og reduksjonen sammen den økte kontrollen borgerne i Skien i stor grad fikk etter år 1600. Verdiene «flyttet seg» til borgerne i Skien fra omkring 1630.
Smugling og korrupsjon
Smugling i Eidanger
Jon fra Håhøya i Eidanger var innkalt til og møtte på herredagen i Skien 21. august 1613. Tiltalen var at han skal ha seilt ut, en gang med en Kreiert til Landskrona, uten å ha meldt fra til tollboden i Skien. Han varslet heller ikke om varer han hadde med tilbake. I 1611 hadde Jon også seilt 3 ganger ut Langesundsfjorden med last uten å melde fra. Den gang hadde han først blitt dømt på bygdetinget for å ha lurt kongen verdien av 3 skipslaster. Jon forhandlet med lagmannen og slapp unna med en bot på 100 riksdaler. Men Jon betalte ikke, han brydde seg ikke om øvrighetens regler, og fortsatte uanfektet å seile ut med varer uten å melde fra. Herredagen fradømte Jon Kreiert’en og en skute, samt at han måtte betale til kongen, verdien av all last han ikke hadde angitt.
Denne saken illustrerer lokale myndigheters «tålmodighet» og vilje til å inngå avtaler som alle parter kunne ha nytte av. Og saken var neppe enestående.
Tollsviket i Christiania
Gjord Andersen var en dansk-norsk trelasthandler, kjøpmann, reder, dommer og tollforpakter. Han huskes i dag særlig for sin rolle i det som har blitt kjent som «det store tollsviket i Christiania», det største organiserte tollsviket avslørt i norsk historie.
I 1705 kontrollerte Andersen i Christiania tolldistrikt 15 sager med en eksportkvote på 147 500 bord, mens distriktet samlet hadde en samlet kvote på 1,2 millioner bord fordelt på 160 sager. I Drammen tolldistrikt eide han halvparten av Fossesholms 67 800 bord på fem sager. Han var dermed en av Christianias og Norges rikeste menn.
I Christiania inngikk stedets tollbetjenter og handelsmenn i 1690-årene et hemmelig samarbeid. Tollbetjentene lot kjøpmenn slippe å betale toll for opptil halvparten av varene de importerte, mot at de fikk bestikkelser. De lot også trelasthandlerne eksportere mer tømmer enn de hadde lov til. Det hele hadde utviklet seg til et system med faste satser for hvor mye som skulle gå til kongen og til tollbetjentene.
Med god hjelp fra sine kontakter i København klarte Gjord å få tildelt forpaktningen og å bli ansatt som generaltollforvalter. Etter at en sentral toller tystet til myndighetene i København oppnevnte kongen en inkvisisjonskommisjon. Kommisjonen anslo kronens tap som følge av tollsviket til 100 000 riksdaler.
Gjord Andersen ble funnet skyldig i svindelen, men fikk en mild dom. Saken ble anket til overhoffretten, der han i 1708 ble frikjent. De sentrale vitnemålene mot ham ble underkjent fordi de ble framsatt av tollere som hadde innrømmet sin del i svindelen. Dømte personer var æresløse, og deres vitnemål kunne man derfor ikke ha tillit til.
| Kilder: |
| Denne web-historien er en noe avkortet versjon av et notat med detaljerte kildehenvisninger. |
| Detaljerte avskrifter av Lensregnskap (produksjon ved kongens sager og tollregnskap) og skattelister er tilgjengelige her |
| Noen måleenheter [1] «Lest» bruk ved trelast transport på 1500 og første del av 1600-tallet var det samme som «liten ruglest». 1 liten ruglest = 99 kubikkfot = 3,13 m3. 12 lester blir ca 38 m3. [2] “Hud” = ku-/oksehud ble brukt langs kysten som verdi/skattegrunnlag for en gård. Tønne korn ble også brukt. 1 hud = 1,25 tønner korn. Dersom en gård var verdsatt til 4 huder (5 tønner korn) var dette jordleien en leilending måtte betale gårdens eiere i året for å bruke gården. |