Fra Flå til Lunde med hester
Mikkelsmesse 1718 kom 2 handelskarer fra Hallingdal til barsøl på Ova i Lunde. Etter slagsmål i stua lå det 1 død og 2 skadde igjen. 1 av handelskarene ble halshugget for drapet. Han kom fra en familie der hevn og drap var en tradisjon.
Kittil Tollevsen Slettemoen f ca 1692 og Ingebret Knutsen f ca 1660, var begge fra Ål i Hallingdal. I begynnelsen av august 1718 dro de fra Hallingdal med 15 hester. Så gikk veien vestover til Numedal, via Hovin i Tinn, Gransherad og til Seljord der de solgte 2 hester til Råmund Uppebøen og Anders Andersen. Til Bø kom de med 13 hester noen dager før Mikkelsmesse (29.9.) På vei til Lunde solgte de 5 hester før de kom til Peder Sommer på Lundefaret, der de hvilte 2-3 dager og fikk foret gjenværende hester. På en dagstur til Flåbygd ble 1 hest solgt til Mikkel Nes, før de kom til Lunde igjen kvelden før Mikkelsmesse. Under gudstjenesten på Mikkelsmessedagen var de på Lundefaret. Etter preken dro de til Bjerva i Lunde før de kom til Ova ved solnedgang. Der fikk de 2 potter øl av husfrua. Før de dro til Skjelhaug der de fikk mat til seg selv og hestene. Så havnet de igjen på Ova der det var barsøl og mye folk.
Barsøl på Ova
Det var Halvor Vetlesen Ova (ca 1683 – 1727) og Gunhild Brynildsdtr fra Tveit (ca 1689 – 1749) som hadde barsøl hjemme på gården, trolig for sønnen Gunder, Mikkelsmessedagen. Hestehandlerne ble bedt inn i stua der barsøl-folket var samlet rundt bordet. Gunhild Brynildsdtr bad de sette seg på en krakk foran senga og ga de en ølbolle. Kittil Slettemo begynte etter hvert å danse på gulvet og gikk så bort til bordet og ville selge en hest. Hans Sætre fra Drangedal (ca 1648 – 1724) bød 6 rdl, men hallingen ville ha 12 rdl og sa til «Du har vel ikke mer enn 6 rdl, du?». Dette ble det trette av. Gunhild Brynildsdtr sa «Du fremmedkar, sett deg på krakken der!»
Etter litt kom gamle Gunhild (Kittilsdtr) Ova (hun var mor til Halvor Vetlesen) og støttet gamle Lars (Anundsen) Vrålstad fra Drangedal bort til senga der hallingene satt. Lars «var overmaade drucken». Ingebret som satt og halvsov fikk beskjed om å flytte seg så Lars kunne få lagt seg. I det Lars skulle velte seg opp i senga skumpet han borti Ingebret, så Ingebret nesten datt av krakken. Ingebret spratt opp i sinne og dro med seg både Lars og gamle Gunhild. De falt alle 3 på gulvet.
Drapet
Ingebret trakk kniven og ga gamle Gunhild Ova et langt kutt i underarmen ned til tommelen. Gunhild ropte «Kom og hjelp ellers dreper han oss».
Kittil (Larsen) Lauvstad fra Drangedal reiste seg fra bordet for å hjelpe. Kittil Slettemo spratt opp fra krakken og kastet den på bordet. Med kniven i handa gikk han mot Kittil Lauvstad og ga han et kutt i venstre arm og et kutt i skulderen. Det ble mye rop og skrik.
Anders Vetlesen Valen, broren til Halvor Vetlesen Ova, kom da inn gjennom døra. «Gud bevares, hvordan det står til her!» Søster til Anders, Anne Vetlesdtr, «Kjære bror, kom å ta knivene fra de!».
Kittil Slettemo sparket etter Anders Vetlesen, men bommet og ropte «Gå fra meg, jeg har ikke noe utestående med deg». Han bannet og løftet høyre arm med kniven bak nakken og sprang mot Anders. Han støtte kniven i brystet på Anders. Anders ble stille og tumlet baklengs ut i stuesvala, der han falt om. «Å, nå renner kreftene ut av meg».
Hallingdølene kom til. Kittil Slettemo dyttet Ingebret foran seg og sparket etter liket. Anders Vetlesen ble lagt i en seng i stolpebua. Peder Knutsen Bjerva og Kittil Vetlesen Ova ble sittende i likvake der. Hallingdølene banket på og ble sluppet inn i stolpebua. Kittil Slettemo satt der og fingret med kniven sin. Peder Bjerva sa at den så stygg ut og spurte om det var blod på den. «Nei» varte Kittil og tørket den på buksene og gjemte den. Kittil spurte hvordan det sto til med han som var knivstukket. «Han har nok sluknet» svarte Peder. Kittil jagde Ingebret ut og ba han ri så lang han kunne med en gang.
Kittil Slettemo kom inn i stua tidlig neste morgen og ga fra seg kniv og belte og ga seg frivillig til arrest av lensmannen. Begge hallingdølene ble så ført fra Ova til lensmannsgården Haugland i Bø.
2.10. var det «besigtigelsesforretning» på Ova. Her var «stadsbarberer» Willem Karhof fra Skien, lensmann Halvor Knutsen Haugland og 6 lagrettsmenn.
31.10. – 19.11. 1718 var det 3 tingmøter som behandlet saken. Det var mange vitner. Flere av de husket svært lite pga drukkenskap. Hallingdølene hadde ikke noe å bemerke til vitneprovene.
Dommen
19.11. ble det avsagt dom på lensmannsgården Haugland i Bø.
« .. hvorfore Kiendes og dømmes for Ret, det Kittil Tollefsen for samme forøvede Drabs gierning paa salige Anders Hvalen, bør bøde Liv for Liv ifølge lovens 6 bogs 6 capt 1 art, saa vel som hans hovedlod til deris Kongel Majts henfalden, og Ingebret Knudsen for dend paa Gunnild Ova begagne Knifschade, at bøde til deris Kongel Majts som lovens 6te B: 7 Capt 2 og 6 Art allernaadigst biuder.»
Kittil Slettemoen anket dommen til høyesterett. Og det tok tid før det kom svar derfra. I mellomtiden satt begge hallingene i arrest på lensmannsgården Haugland. Ved påsketid 1721 rømte Kittil Slettemoen.
I 1722 ble Ingebret syk, benådet og sluppet fri. Han hadde blitt fratatt alt han eide og dro fra gård til gård som tigger til han døde.
6 uker før jul i 1731 kom et arrestfølge fra Hallingdal til Haugland. De hadde med seg Kittil Slettemoen slik at dødsdommen kunne gjennomføres der drapshandlingen hadde skjedd.
Med sverd
22.8. 1732 ble Kittil halshugget med sverd ved Bø kirke. Samme dag skrev presten Isak Pedersen Muus i krikeboken:
«Blev Fangen Kittil Tollevsen Slettemoen fra Hallingdal for sit begangne Manddrab paa Sal. Anders Hvalen rettet ved Sverdet og foremdelst min svaghed leedet til retterstedet af min Svoger den Ærværdige Hr. Niels Steenshorn og Capellanen til Holden Hr. Erich Tyrholm, Fangen bekiendte iche denne sin Synd førend hand kom paa retterstedet derpaa hand i Kirken af Hr. Erich blev absolveret og betient med det Høyverdige Alterens Sacramente.»
22.9. 1732 ble det på tinget på Haugland bekreftet av almuen at Kittil Slettemoen ikke eide noen ting som Kongen kunne ha glede av:
«at fornevfnte Delinqvnet icke det allerringeste efterlod sig, der kunde giøres penger af, end icke de
klæder hand sad med, saasom de sambtlige saae de samme fulte med kroppen i Kisten da hand var bleven rettet»
Så sent som 1745 kom denne saken opp igjen på tingen – for nok en bekreftelse på at Kittil og Ingebret ikke hadde etterlatt seg noe Kongen skulle hatt.
1718 – 1722 og 1731-1732 var Kittil og Ingebret, 1 eller begge 2, i arrest på lensmannsgården Haugland. Lensmannen måtte bygge en egen vaktstue med skorstein der fangene og vakt oppholdt seg. Han hadde kostnader knyttet til dette som han forsøkte å få refundert fra amtmann/fogd ved flere anledningen. Mat, brensel om vinteren, klær og vakthold.
Arvesynda
Kittil Slettemo var sønn til Tollev Olsen (ca 1650 – 1693) og Sigrid Kolbjørnsdtr (ca 1640 – etter 1734) på nordre Slettemoen i Hol anneks sogn til Ål i Hallingdal. Tollev Olsen og broren Arne kom til nordre Slettemoen fra nordre Tistelgard i Vats i Ål, sønnene til Ole Arnesen nordre Tistelgard. Tollev og Arne var kjent som de «ville Slettemokjempene». Faren Ole Arnesen tok livet av Bjørn Tollevsen Turkarstad, men ble frikjent i 1691. Tollev og Arne kom i strid med søskenbarna sine på nabogården søndre Slettemoen, Sigurd, Knut og Ole Bottolvsønner. Knut Bottolvsen tok etter hvert livet av begge Slettemokjempene, Arne og Tollev.
Knut Bottolvsen var bare guttungen når han drepte Arne Olsen i selvforsvar. Arne var svært drukken og trakk kniven i et lag på gården Trøtagon. Han stakk blant andre Knut Bottolvsen med kniven. Knut tok ei øks og hogg Arne så magesekken hang ut. Arne døde av skadene. Arnes bror Tollev (far til Kittil som kom til Ova) dominerte i nabolaget med frykt og i tingbøkene som ei islandsk ættesoge. Tollev ville ha blodhevn for drapet på broren Arne. Knut Bottolvsen fortalte på tinget at han aldri gikk noe sted uten børsa si. 12.4. 1693 hadde Tollev Olsen vært i festarøl på Gjivsjorde. Dagen etter kom han hjem til søskenbarnet Knut Bottolvsen med øks. Knut tok øksa fra Tollev og hogg han i nakken. Knut rømte på fjellet og Tollev døde dagen etter. Knut Bottolvsen, som hadde rømt til fjells, ble dømt til å bøte «liv for liv» og være fredløs. I 1711 prøvde folka hans å få opphevet fredløs-dommen. De lykkes ikke.